Reservasjonens selvbedrag

A_19th_century_stethoscope_witha_bell-shaped_end_Wellcome_L0035430

Dette innlegget er skrevet til alle leger som ønsker å reservere seg mot å henvise til abort, og som hevder at 1) dette kan gjøres ved å henvise til en annen lege, slik at 2) denne andre legen kan henvise til abort.

La oss aller først konstatere: Handling er viktigere enn ord.

Hvis en karakter i et skuespill hopper opp og ned og samtidig sier «jeg hopper ikke, jeg hopper ikke», vet vi alle sammen at det karakteren sier slett ikke stemmer.

Og nå, en tilsvarende analyse av hvordan reservasjonsretten er ment å skulle gjennomføres i praksis:

Først må vi fjerne substantivet «henvisning» (altså slike som leger skriver) og heller fokusere på den konkrete handlingen. Deretter zoomer vi inn til scenarioet på legekontoret, hvor en hypotetisk kvinne kommer inn til deg fordi hun ønsker å få utført en abort. Samtalen vil på et eller annet vis streife innom følgende ledd:

Kvinnen vil ha abort.
Du vil ikke hjelpe henne.
Kvinnen henvises til en annen som vil hjelpe henne.

Gratulerer. Du har nettopp henvist kvinnen videre slik at hun får utført abort, samtidig som du hevder at den såkalte reservasjonsretten nå har latt deg slippe å gjøre nettopp dette.

Hvis du virkelig reserverte deg fra å henvise til abort, hadde situasjonen på legekontoret sett slik ut:

Kvinnen vil ha abort.
Du vil ikke hjelpe henne.
Kvinnen ber deg henvise til noen som kan hjelpe henne, og du nekter å gjøre dette.

Et minimum av logisk tenkning gjør det ikke vanskelig å se at det reservasjonsleger egentlig gjør i den første handlingsrekken, er å vanskeliggjøre en abort. Dere reserverer dere ikke. Dere trenerer, og gir kvinnen et ekstra handlingsledd på veien.

Kvinnen går ut av kontoret med uforrettet sak, og må gå i gjennom hele den mentale berg- og dalbanen en gang til. Mens dere puster lettet ut, og tenker:

«Puh, enda godt jeg henviste henne til en annen lege som kan henvise henne videre, i stedet for å henvise henne videre selv.»

Hvis det finnes en gud, så ser han tvers i gjennom dette selvbedraget. For dere gjør nøyaktig det samme valget, idet dere henviser kvinnen til en annen lege, uansett hvor mange ganger dere kaller det noe annet.

Legens personlige moral og selvjustis er med andre ord ubrukelige argument for «reservasjonsretten», fordi den etiske problemstillingen dere roper så høyt om forblir den samme i begge scenarioer.

Når vi nå kan konstatere at argumenter som omhandler legens samvittighet er både ugyldige og usaklige, hva står igjen? På hvilken måte skiller de to scenarioene seg fra hverandre?

Svaret er at de skiller lag i kvinnens opplevelse.

La oss ikke undervurdere hvor vondt det kan gjøre å snakke høyt om at man ønsker abort. Men dere vil tvinge henne til å snakke om det en gang mer enn strengt tatt nødvendig.

I begge scenarioer fungerer dere selv som det første viktige tannhjulet i maskineriet som fører til en abort. Men idet dere sier at dere ikke kan henvise på grunn av personlig overbevisning, sier dere også indirekte at deres personlige moral har noe med kvinnens valg å gjøre. Det har den ikke. Og det er dobbeltmoral dere besitter, fordi dere faktisk henviser henne videre, samtidig som dere erklærer at det er nettopp dette dere ikke gjør. Alt sammen på grunn av deres personlige overbevisning. Selvsagt kan det være vanskelig for en lege å henvise til abort, men dette er altså ikke gyldig som argument i reservasjonsrettdebatten. Med slik argumentasjon blander dere dere inn i ting dere slett ikke har noe med. Det kan ikke sies ofte nok.

«Dette er ikke abortkamp» (redigert 27/01/14: se link, og kommentarer nedenfor) sier dere, og prøver nok en gang å gjemme handlinger bak ord. Men det største retoriske sjakktrekket har vært å kalle treneringen for «reservasjonsordning». Dette som helt konkret er foreslått, er ingen egentlig reservasjonsordning. Men slik drar dere debatten inn på egen banehalvdel og tvinger motdebattantene til også å bruke ordet «reservasjonsrett», som om det er det vi alle prater om. Men det vi faktisk diskuterer er «retten til å trenere en abort». Så snart noe får en merkelapp er det vanskelig å fjerne den, og jo lengre merkelappen blir værende, jo lettere er det å ta for gitt at den er riktig.

Det er heldigvis ikke tanken at en lege skal få kunne si «Beklager, men jeg kan ikke hjelpe deg» og kun det. Reservasjonsleger må heldigvis sørge for at kvinnen får time allerede påfølgende dag hos en annen lege.

Men når «reservasjonsretten» blir vedtatt, vil dere ha lovfestet rett til  å utsette en abort. Gratulerer. Dere er flinke til det dere driver med, og det kalles:

Anti-abortkamp.

En spade er en spade selv om man kaller den noe annet. Det er handlingen man gjør med spaden som virkelig teller.

Men vit at krigen ikke er vunnet.

Du vil fortsatt kun være det første tannhjulet. Du er enda ikke kjeppen.

Gears_large

Reklamer

15 thoughts on “Reservasjonens selvbedrag

  1. Takk for hyggelige tilbakemeldinger!

    Ser at det er på sin plass å legge til at dette innlegget er (en noe sen) respons på Hareides innlegg i Aftenposten 10/10/13, hvor han skrev «Reservasjonsmulighet er ikke abortkamp».

    Hvorfor er det på sin plass?

    Vel, jeg la ikke merke til det først, men Hareide brukte ordet «abortkamp» på en særdeles lite historisk korrekt måte. «Abortkamp» betyr opprinnelig «kampen for retten til fri abort». Ikke kampen mot dette.

    Så, hva er det Hareide & co egentlig driver med? Anti-abortkamp? Trenering? Abortmotstand? Forslag mottas med takk.

  2. Bra innlegg, men jeg skulle ønske vi tok konsekvensen av det overlegen ved Haukeland gyn.avd forklarte, og sluttet å snakke om henvisning: Leger *henviser* ikke til abort – i motsetning til annen spesialistbehandling trenger man ikke legens henvisning (godkjenning/bekreftelse av et medisinsk behov) før abortinngrep. Fastlegen skal bare framskaffe et begjæringsskjema, der legens signatur bekrefter at informasjon er gitt.
    Så fastleger som gjør jobben sin «bidrar» ikke til abort, han/hun lar bare være å skape trøbbel.
    Det motsatte er ingenting annet enn anti-abortkamp.

  3. Det regnes generelt som dårlig debattskikk å spekulere i andres motiver, og ikke minst å beskylde motdebattanter for lureri, selv om det nå gjøres implisitt. Thornhill gjør det samme, og det taler ikke til hennes ære. Selv om de er mangelfulle, etter min mening, finnes det tross alt bedre argumenter mot reservasjonsadgang enn slik mistenkeliggjøring.

    Men nå til temaet. Morten Magelssen beskriver her hvorfor reservasjon er mer enn kun et nytt ledd i prosessen:

    «Legen skal da samle informasjon om den gravide ved anamneseopptak, gjøre gynekologisk samt generell klinisk undersøkelse, ta graviditetstest og chlamydiaprøve, informere om abortprosedyren, tilby og formidle informasjon om rådgivningstjenester og offentlige støtteordninger for gravide og mødre, diskutere beslutningen med pasienten hvis hun ønsker dette, og signere på skjemaet for begjæring av svangerskapsavbrudd. Endelig skal fastlegen utforme og signere et skriftlig henvisningbrev i fritekst, der det går frem at pasienten ønsker provosert abort. Selv om enkeltelementer utelates i konkrete situasjoner, fremgår det klart av dette at det blir feil å si at pasienten ”henviser seg selv”. Fastlegens involvering er betydelig, og den som utfører disse forberedende handlingene medvirker i årsakskjeden som fører frem til fosterets død. Trond Markestad skriver: ”Etisk sett er det rimelig å mene at henvisende lege er like delaktig i abortprosessen som kollegaen på sykehuset fordi det er der kvinnen tar det endelige valget etter en konsultasjon som omfatter mye mer enn å skrive abortbegjæringen”.» (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat8/thread11467770/?next=0 , kommentar nr. 37)

    • Heidi:

      Den gravide kan ikke nektes disse forberedende undersøkelsene, eller «fastlegens involvering» som Magelssen velger å kalle dem. Og hun kan helt fram til abortinngrepet skal finne sted, ombestemme seg, tross ethvert innsendt begjæringsskjema og en sykehuslege som står med utstyret klart. At fastlegens helt alminnelige undersøkelser, tilbud om samtale, og informasjon om støtteordninger «leder fram til fosterets død» er moralfilosofisk helt feilaktig vurdert, og en fornektelse av at det nettopp er den gravide kvinnen som foretar, og bærer hele ansvaret, for dette valget.

      Det kan derimot diskuteres om det å måtte stå i denne situasjonen som lege og abortmotstander, å være vitne til et annet menneskes vurdering, men tvunget til å UNNLATE å aktivt eller passivt påvirke kvinnen til å velge annerledes, er en for stor belastning moralsk sett. Men ettersom retten til å velge svangerskapsavbrudd er grunnleggende beskyttet av norsk lov, er det i så fall selve det norske samfunnets virkelighet disse legene ber om å beskyttes fra. Det kan og skal ikke være forenlig med å være helsevesenets allmenne forpost.

  4. Kvinnen kan ikke ta valget uten at helsepersonell forbereder og etterhvert utfører inngrepet. Og de, som moralske agenter, tar et eget og selvstendig moralsk valg når de deltar eller nekter å delta i den prosessen. Det er det samme med eutanasi: Pasienten forutsetter at noen sier seg villig til å drepe ham. Legen Morten Horn (som for øvrig er for loven om selvbestemt abort og ellers synes reservasjonslegene er «rare») har skrevet en del om dette på Verdidebatt. Søk ham gjerne opp der.

    Så kan man godt si, selv om jeg ikke er hundre prosent enig, at reservasjonen er en form for reservasjon fra samfunnets etablerte virkelighet. Dog reserverer man seg ikke fra å forholde seg til at disse ordningene er etablert, men en reserverer seg fra å måtte delta aktivt. Tatt i betraktning at det finnes gode argumenter mot abort (dette kan man vurdere etter visse kriterier noenlunde uavhengig av egne sympatier) og at det er gode argumenter for at legegjerningen er uforenelig med å ta liv (igjen, man trenger ikke være enig i konklusjonen), er det ikke urimelig å be om en slik reservasjon.

    Her om dagen ble en av reservasjonslegene i Bø kritisert fordi han påpekte at reservasjonsdebatten ikke handler om å få ned aborttallene, fordi det er en debatt om samvittighetens grenser innenfor et demokrati og om minoritetsrettigheter. For meg og mine likesinnede som er mot selvbestemt abort må vi vurdere hvordan vi kan skal kunne leve, jobbe og delta i et samfunn som støtter opp om abort, uten at vi gjennom denne deltagelsen skal legitimere det vi mener er urett. Det er vanskelig og ikke uproblematisk, men det er viktig, og jeg etterlyser her toleranse og medfølelse fra storsamfunnet. Med tanke på at det er mulig å skape et kompromiss som både ivaretar kvinners lovbefestede rett til abort /og/ legenes samvittighet, er det få grunner til å fastholde et forbud. Jeg har vanskelig for å se det som annet enn autoritært.

    Jeg vil også komme med et tillegg. Nemlig det at kvinner som jeg, gitt muligheten, vil foretrekke å ha en lege som reserverer seg mot abort, for da kan jeg vite at det aldri blir et tema om jeg blir gravid og det viser seg at barnet er et annerledesbarn. For eksempel. For slik det finnes eksempler på abortsøkende kvinner som irettesettes av legen sin (jeg er helt klar på at dette ikke er profesjonell oppførsel), finnes det kvinner som møter press fra helsevesenet for å ta abort. Kjenner du Åsta Årøens historie, f.eks.? Dette er selvfølgelig et sidespor, men det er verdt å nevne når man i debatten gjerne kan få inntrykk av at det her er en kamp mellom alle kvinner og reservasjonslegene.

    • Heidi, jeg er glad du tar opp det siste spørsmålet om hvordan mennesker som ikke samtykker i flertallssamfunnets vedtatte lover og normer, skal kunne forholde seg, og hvordan samfunnet skal forholde seg til dem. Det er konstruktivt.

      Det vil alltid finnes innbyggere som føler at det er noe grunnleggende moralsk galt med deler av den norske lovgivningen.
      Mennesker kan med hele sitt hjerte og sin kulturelle og religiøse identitet oppleve det HJERTESKJÆRENDE GALT, MORALSK UHOLDBART eller til og med PERSONLIG KRENKENDE at homofile skal ha lov til å vise sin kjærlighet offentlig;
      eller at unge mennesker skal få bestemme selv om og når de vil gifte seg;
      eller at kvinner skal kunne gå med klær som viser skuldre eller legger;
      eller at mennesker med ulik hudfarge skal kunne få barn sammen;
      eller at fysisk avstraffelse av familiemedlemmer skal være forbudt;
      eller at de selv og familien skal måtte pleies, passes eller undervises av mennesker med en annen religion;
      eller at en kvinne skal ha rett til å få fjernet et levende foster fra livmoren uten at noen ber henne redegjøre for sine grunner.
      Alle disse meningene er lovlige å ha, og å ytre, her i Norge selv om de avviker fra norsk lov. Men ikke alle kan man handle i tråd med. Og vi kan ikke endre lover vedtatt av et demokratisk valgt Storting, eller la representanter for det offentlige snakke/handle på tvers av loven, for å tekkes de moralske følelsene til et mindretall.

      Men det skal være mulig å velge andre alternativer for seg selv, enn flertallsordningene. Et nærliggende eksempel er norsk offentlig skole. Den skal være sekulær, ikke drive med noen slags forkynnelse, undervise evolusjonslære, ikke kreasjonisme. Foreldre som er uenige, kan sende sine barn til friskoler der forkynnelse og kristne forklaringsmodeller har en plass.
      Skolestart i norsk offentlig skole har vært 6 års alder siden 1997, og førsteklassepensum har etterhvert blitt stadig mer omfattende og mer resultatorientert. Foreldre som er synes dette er galt, kan sende barna til en steinerskole, som har en alternativ pedagogikk og starter klasseromsundervisningen ved 7 års alder.
      Norge anerkjenner i noen grad behovet for skoletilbud til annerledestenkende, derfor godkjennes pensum på disse skolene etter søknad, og alternative skoler kan få statlig tilskudd, men de anses som alternative og foreldrene må betale mye selv.

      Kanskje svaret på spørsmålet ditt er at leger og pasienter som er anti abortloven, burde søke sammen i frilegesentre utenfor den allmenne fastlegeordningen.

      Folk som oppsøker en offentlig tjeneste, må nemlig kunne være trygge på at denne er er organisert på en måte som støtter 100% opp om norsk lov. Det skal være rom for alternativer, men disse må organiseres som nettopp det: Alternativer, unntaksordninger, og utenfor det offentlige tilbudet.

      Til slutt må jeg få si at ideen om abort er en veldig vond tanke for meg, personlig ville jeg helst at det aldri skjedde. Men uønskede svangerskap har alltid oppstått, og det vil fortsette så lenge menneskene er feilbarlige og har drifter. Kvinner vil iblant, av ulike grunner, ønske å avbryte et svangerskap. Alternativet til fri abort er ulike former for tvang av den gravide. Dette er et av de smertefulle dilemmaene som vi må leve med i et samfunn, og mitt standpunkt er klart.

  5. Ut fra argumentasjonen din får jeg inntrykk av at du ser på den henvisende legen som en slags våpenforhandler, Heidi. Altså, at han er like skyldig i drap, selv om han ikke trykker på den metaforiske avtrekkeren. Kan dette være en god parallell for ditt syn?

    Jeg har vanskelig for å forstå et slikt syn. Og her er en annen parallell:

    Jeg gir ofte penger til narkomane tiggere, selv om jeg vet at de antageligvis vil bli brukt på noe jeg synes er feil: Et nytt skudd. I verste fall en overdose. Det strider i mot min samvittighet, men jeg har ingenting med hvordan de bruker pengene sine, det er deres valg helt og holdent. De er voksne mennesker, ansvarlige for sitt eget liv. Og jeg føler meg ikke medansvarlig på noe vis. Gjør du? Gir du penger til narkomane tiggere?

  6. Kristin:

    Har du lest Bård Larsens kronikk fra lørdag? (Den finnes på Civitas nettsider og på Verdidebatt.) Den berører dette på en mer utfyllende måte enn jeg kommer til å gjøre her. Men jeg mener altså at vi alle er ansvarlige for våre handlinger – og også følgende av disse handlingene. Har vi god grunn til å tro at en pengesum blir brukt til noe skadelig, er vi ved en donasjon medskyldige- Dog er det snakk om grader, i den grad (!) det er formålstjenlig å rangere onder. Noe annet er en avsnarsfraskrivelse – man kan ikke lene seg på andres manglende vilje til å ta ansvar. Jeg vet for øvrig at dette vil provosere noen, men jeg mener altså at par som tar livet av barnet sitt, åpenbart ikke tar ansvar for dette barnet. Da blir det resten av samfunnets ansvar som medmennesker å protestere på barnets vegne, men det er det de færreste som gjør …

    Samfunnets behandling av narkomane har forresten vært en av mine hjertesaker, og som tenåring jobbet jeg frivillig med matutlevering for Frelsesarmeen. Før jeg begynte å jobbe der, gav jeg alltid penger om jeg hadde, men det sluttet jeg med da jeg innså hva pengene gikk til. Nå tilbyr jeg å kjøpe et måltid, om jeg kan, men det takker de fleste nei til.

  7. Live:

    I en kort periode erklærte jeg meg som mot abort, men for abortloven, fordi abort alltid vil forekomme osv. Det var liksom noe alle sa, og det virket så logisk, før jeg begynte å tenke på det. Jeg tviler ikke på at du synes abort er et vanskelig tema, men denne holdningen («abort bør ikke skje, men det vil alltid forekomme, derfor må det være lovlig») er en vi bare slipper unna med når ofrene er en lite ansett gruppe i samfunnet.

    Jeg synes det også er verdt å påpeke at reservasjonsdebatten er en debatt om minoritetsrettigheter, og det er da ikke et avgjørende argument mot reservasjonsmulighet at det er flertall mot, for det er det som regel alltid i slike spørsmål. Og ellers: Kvinners juridiske rett til selvbestemt abort endres ikke, kun legenes rett til å avstå fra deltagelse i prosessen uten å måtte miste jobben.

  8. Tilbaketråkk: Si stopp! | FraüLei

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s